Manuskriptene til Det nye testamente
Vi sono circa 5306 manoscritti che contengono il NT greco o parti di esso e possono essere distinti in:
Unciali: con questo termine si denotano i manoscritti scritti con lettere maiuscole (unciali); tali lettere erano spesso molto accurate. I manoscritti di questo tipo erano fatti di pergamena, che era ricavata dalla pelle degli animali ripulita da peli e carne e, di seguito, trattata con calce e pietra pomice. La pergamena fu usata largamente dal V sec. al XII sec. d.C. quando venne soppiantata dalla carta. I codici in unciale del NT ammontano a circa 274.
Corsivi: sono i manoscritti nei quali si fa uso di lettere minuscole; era questa una forma di scrittura più popolare.
Minuscoli : si indicano in questo modo i manoscritti nei quali è utilizzato una forma di corsivo più piccola del normale, che prese piede intorno al IX sec. d.C. I codici di queste due ultime categorie del NT ammontano a circa 2.795.
Papiri: si indicano in tal modo quei manoscritti che utilizzavano come supporto per la scrittura non la pergamena ma il papiro. Questo materiale era prodotto da particolari piante il cui stelo era tagliato in strisce, che venivano incollate le une sulle altre e poi inumidite e pressate a formare fogli della lunghezza desiderata. Generalmente tali fogli erano incollati tra loro a formare un rotolo. I cristiani presero l’abitudine di unirli per il centro, creando quello che sarà conosciuto come “codice”. Sono stati catalogati circa 88 papiri con brani del NT.
Bibelsk manuskriptnummerering
Det har vært flere forsøk på klassifisering av bibelmanuskripter. Den første versjonen av en Johann Jacob Wettstein (1693-1754), WHO, vite om 200 manuskripter, han har allerede delt dem inn i store koder, bittesmå, leksjonsbøker. Han utpekte store koder med store bokstaver (de samme vi fortsatt bruker i dag), i alfabetisk rekkefølge:
-
A = Alexandrian Codex
-
B = Vatikanets kode
-
C = Code of Ephrem omskrevet
-
D = Code of Beza Cantabrigiensis
De små kodene er angitt av ham med arabiske tall, samt leksjonsbøkene. På denne måten er imidlertid forskjellige manuskripter betegnet med samme bokstav i alfabetet. Wettsteins etterfølgere fulgte dette systemet. Et spesielt tilfelle er von Tischendorf, At, etter å ha oppdaget Codex Sinaiticus, han ønsket å gi den en spesiell posisjon i systemet av alfabetiske symboler (etter betydningen han tilskrev det) og han indikerte det med den første bokstaven i det hebraiske alfabetet , “aleph”.
Snart var ikke bokstavene i det latinske alfabetet lenger tilstrekkelig til å angi alle kodene med store bokstaver som ble funnet, så vi byttet til bokstavene i det greske alfabetet, så til de hebraiske og til slutt for å skille både de greske og de hebraiske bokstavene med eksponenter.
Bare i 1908 en ny klassifisering ble utviklet av Caspar René Gregory (1846-1917), Amerikansk av fødsel, Tysk etter eget valg (døde under første verdenskrig, kjemper som frivillig på tyskernes side; han hadde vervet seg på sekstiåtte).
Gregory kompilerte en ny liste over akronymer som fortsatt brukes i dag. I henhold til dette systemet er klassifiseringen som følger:
-
Papyriene er betegnet med forkortelsen P etterfulgt av et hevet nummer.
-
Koder med store bokstaver med null foran et tall, men også å holde de alfabetiske bokstavene til Wettstein og hans etterfølgere opp til 045 ( = 01, A = 02, ecc.) .
-
Små bokstaver med arabiske tall (1, 2, 3, ecc.).
-
Leksjonsbøker med arabiske tall foran bokstaven l ( l 1, l 2, ecc.).
